30. aug, 2021

Kompetanseøkning, på ett nivå til galskap

I dagens samfunn kan man se at higeren etter en høyere utdannelse blir stadig høyere. Det er ikke bare at samfunnet i felleskap mener at man er smartere, raskere, bedre og mer kvalifisert til å gjøre en bedre jobb. Det er ett kollektivt press fra alle kanter om at jo høyere utdannelse du har, jo bedre medarbeider er du.

En gang i attenhundreog surkål, det vil si i 2002 tok jeg en bachelor på BI. På den tiden (noe jeg på den ene siden føler som for fem minutter siden, på den andre forstår at er faktisk nesten 20 år siden..galskap i mitt hode) var dette en enormt god utdannelse.

På den tiden virket det som galskap å måtte trenge en mastergrad for å bli en god leder. På den tiden var det noe du jobbet deg opp erfaring for å bli, ikke noe du ble ved å studere noen fag. På den tiden var Rema Reitan, Kiwi Kongen og Petter Stordalen de eneste topplederne innen varehandel som hadde tatt utdannelsen på varehandelshøyskolen. Resten var selvlært og vellærte milionærer. Røkke og co var ett godt eksempel på at man kunne gå fra å være fisker til en suksefull forretningsmann. 

I løpet av de senere 10 årene har jeg jobbet som toppleder innen salg og markedsføring i flere selskaper, og skapt resultater som blåser tupeen av de fleste gamle gubber. Jeg økte antall medlemsinnmeldinger med 260% på den ene arbeidsplassen, jeg økte antall henvendelser fra 14 avdelinger med 250% ut mot kundene gjennom medarbeiders prestasjoner på en annen arbeidsplass. Samtidig så har jeg studert ulike lederstudier i flere år i ettertid, men ikke på masternivå.

Det at jeg ikke har en mastergrad har ikke stoppet meg, men kommentarene har kommet oftere de seneste årene. Det er som en ekstremgrad av å være 40 år og potensielt barnløs. Du vet når du møter en dame over 40 som ikke har barn, så ser alle rart på henne. Alle titter litt sjevt på henne, og lurer på hva som er galt med henne. Sånn er det å være i lederverden uten en mastergrad i 2021.

Galskapens tilstand ble virkelig for meg når Covid satte sitt grep. Jeg satt faktisk i to jobbintervjuer. Der sa de at jeg var den eneste kandidaten som kunne vise til de resultatene jeg gjorde. Jeg var også den eneste som kunne vise til resultater fra både fjernledelse og nærledelse....men jeg hadde ingen master. Han ene klarte faktisk å si at "han var ganske sikker på at jeg var den rette til å skape gode resultater, men han var veldig bekymret over hvordan jeg skulle klare å kommunisere med de som skulle jobbe under meg. Alle de ansatte på den seksjonen hadde nemlig mastergrad og doktorgrad. Jeg ville jo ikke kunne klare å kommunisere på deres nivå..." Min første reaksjon var å si, at jeg kan motivere alle til å gjøre en bedre jobb, da dette er basert å forstå hvert enkeltindivid for seg. Bli kjent med hver enkelt, respektere og forstå deres drivere og individuelle motovasjonsfaktorer. Men min andre reaksjon var å tenke at, jeg ønsker ikke å jobbe for en mann som ser ned på andre basert på hvilken utdannelse, bakgrunn eller utseende de har. Min tredje reaksjon ble, nå skal jeg f... meg ta den j... mastergraden.

Jeg har ingen tro på at jeg vil bli en bedre leder med en mastergrad. Jeg har hatt flere ledere med mastergrader som mangler både empati, respekt for andre og evnen til å forstå eller motivere. Jeg har ingen tro på at jeg vil snakke annerledes etter at jeg har fullført en mastergrad. Jeg snakker relativt bredt, og gjør enhver fra hadelandsområdet stolt av min brede dialekt....selv om jeg kommer fra Nordstrand i Oslo. Jeg har heller ingen tro på at jeg blir en bedre ansatt med tanke på å skape bedre resultater, for det gjør jeg med min entreprenørånd og mitt kremmerinnstinkt. Jeg tror kanskje at jeg får ett papir som bekrefter at jeg har en teoretisk forståelse av strategisk styring og økonomi på ett høyere nivå, men det kunne uansett resultatene mine fortalt deg.

Jeg bare tenker som ett siste hjertesukk at jeg håper, at noen tørr selv i 2021 å ansette gode medarbeidere ut i fra personlighet og erfaring, ikke bare på grunn av en karakter.