2. mar, 2021

Hva har Covid gjort for meg?

Idag er det selveste kvinnedagen, en dag som jeg setter utrolig høyt. Som mamma, som kvinne, som leder og som alle andre kvinner er vi superhelter! Litt over ett år har gått siden det Norske samfunnet ble stengt ned. Herremin hatt for en tid dette har vært, for en storm og for en periode dette har vært. Jeg vil si at om jeg noen gang har hatt behovet for endringsvilje og motivasjon til omstilling, så har denne perioden siste året definitivt vært ett lite stormøye for meg.

Siste innlegget mitt handlet om hva Covid 19 har gjort for deg, og for de fleste. Hva har Covid 19 gjort for meg?

Før mars 2020, og før Covid 19 jobbet jeg som nasjonal salgssjef i Adecco. Verdens største bemanningsbyrå. Jeg hadde jobbet på dette tidspunktet med salg i 24 år, innkassert priser og bonuser gjennom ulike selskaper opp gjennom årene som salgssjef, salg og markedssjef, selger, Key account eller mediebyråperson. Jeg hadde byttet selskaper og beite, men aldri byttet profesjonen. Salg er noe jeg KAN. Jeg er i safe sone som man kan kalle det.

Jeg hadde i løpet av de seneste årene tatt masse utdannelse, faktisk 340 studiepoeng innen forskjellige retninger av ledelse, offentlig forvaltning, strategi og juss. Jeg hadde allikevel av en eller annen grunn aldri tatt motet til meg å starte på en formell mastergrad, til tross for at jeg har mange flere studiepoeng nå enn om jeg bare hadde tatt en mastergrad. Jeg tror jeg bare har hatt ett mindreverdighetskompleks. Jeg har hatt en liten djevel på skulderen som sier at det ikke er noe vits, for det kommer jeg sikkert ikke til å klare. Jeg er redd for at jeg ikke er smart nok. Jeg har vært redd for at jeg ikke var god nok til å klare å gjennomføre en master.

Jeg har også de seneste årene hatt kjempe lyst til å starte å jobbe i det offentlige. Jeg har også der snakket ned meg selv. Jeg er ikke A4 nok, jeg er ikke formell nok, jeg er ikke nok!

Tanken på at hele samfunnet uansett skulle endres så mye som det skulle, ga meg mot. Mot til å søke meg nye veier. Mot til å søke mot noe jeg ikke kunne. Mot til å gå ut av komfortsonen. Jeg måtte fortelle meg selv at jeg var god nok til å gå den veien jeg selv ønsket. Jeg måtte tørre å gå fra det jeg kunne, til det jeg ville. Jeg har jobbet mye med ledelse. Jeg har skapt resultater i millionklassen, men allikevel så skulle jeg til ett nytt felt. Jeg tenker at det heller ikke er sikkert at jeg klarer de oppgavene jeg nå har tatt på meg. Det blir som om en elitespiller i fotball plutselig skal starte å spille håndball. Ball er ikke ball. Ost er ikke ost!

Nå har jeg kommet inn på ett masterstudie jeg har søkt på i flere år. Det er begrensede plasser, og ett kjempehøyt nivå. Det er en erfaringsbasert master som jeg har hatt kjempe lyst til å ta. Jeg fikk søren meg plass, og jeg turte å takke ja til plassen. Turte å ta sjansen på å mislykkes. Jeg fikk faktisk B på begge eksamenen før jul, og er godt i gang med løpet mitt. I tillegg landet jeg jobben som prosjektleder i Nav på verdens kuleste prosjekt. Jeg bygger roboter som skal implementeres i Nav. Jeg skal som prosjektleder sette dette inn i NAV. Jeg har fått plass i førersetet til det mest spennende teknologiske setet innen det det offentlige i disse dager (i mine øyne selvfølgelig). Jeg aner ikke om jeg kommer til å klare det, men jeg krysser fingrene. Det går i alle fall riktig veien. Jeg vet med sikkerhet at jeg aldri har hatt så mye rause mennesker rundt meg. Jeg har aldri hatt så mange rundt meg som bryr seg om meg, og som er så villige til å hjelpe. Det er generelt den fineste arbeidskulturen jeg har opplevd hittil i mitt liv.

Oppi dette året har jeg også fått mitt første styrelederverv i en spennende organisasjon jeg hjelper til å vokse. Jeg er med på å bygge noe unikt og spennende.

Jeg driver for første gang i mitt liv ikke med tall, salg eller kunder. Jeg studerer noe som jeg er usikker på om jeg kommer til å klare, men jeg storkoser meg virkelig mer enn noensinne. Herremin som Covid har gjort meg godt. Jeg har en familie som har ett godt samhold, og jeg tror tiden vi har hatt sammen har gjort at barna er kjempetrygge på oss som foreldre. Forholdet mellom meg og mannen har virkelig aldri vært så bra. Vi var koste oss virkelig med å være innelåst sammen. I tillegg jobber jeg med noe kjempeinspirerende og utfordrende.

I samme moment savner jeg selvfølgelig jentekvelder med mine venninner. Jeg savner shopping på shoppingsentre. Jeg savner å kunne sitte på en bar å drikke drinker å fjase med gode venner. Jeg savner å kunne planlegge turer til utlandet. Jeg reiser i alle fall tre turer til utlandet i året med mannen og med ulike venninner. Jeg savner å ta en øl på Gardermoen, og glede meg til alt det uventede som er i sikte. Jeg savner å kunne gi lange bjørneklemmer til alle nære og kjære, for jeg elsker å klemme. Jeg savner å kunne feire alle eventer i livet til mine nære. Jeg vil feire bursdager, brylluper, konfirmasjoner, babyshowers, dåper, høytidsdager og alt annet som er gøy. Jeg elsker å feire alt som kan feires.

I løpet av de siste 12 månedene har jeg mistet mye, men fått mer. Jeg sitter med en helt annen hverdag i dag, enn for 12 måneder siden. Den hverdagen er ikke mindre travel, men kanskje mer intellektuelt stimulerende. Det er kanskje rart å si det, men på mange måter er jeg takknemlig for det positive som Covid 19 har gitt meg og min lille familie.

Covidklem fra meg