24. okt, 2017

Er det barna som skal lære av oss, eller omvendt?

Jeg har en liten helt i mitt liv, og det er rett og slett bokstavelig. Min lille helt er riktignok min største helt, og det er min eldste sønn Aleksander.

Min eldste sønn ble født for over seks år siden, og hadde fra første dag den mest ekstreme vannskrekken jeg har sett i mitt liv. Første gang jeg skulle bade han, var han ti dager gammel. Man skal jo vente til navlestrengen detter av, og jeg hadde gledet meg som en unge til dette romantiske øyeblikket. Dette har vi sett hundrevis av filmer av på Facebook og youtube. Søte små babyer som flyter med drømmeaktige blikk i varmt vann. Tilfredse babyer som klukker og koser seg i vannet. Dette var da min forventning til å bade babyer. Det var ikke det som skjedde her.

I det jeg skulle legge han ned i vannet startet han hysterisk å hyle som en stukken gris, og som en pliktoppfyllende førstegangsmor tok jeg tempen på vannet for tredje gang. Perfekt temperatur. Jeg skal legge han nedi, og han fortsetter og hyle med dødsangst i øynene. Bade skulle han, og bading ble det, men det tok meg to timer og roe han ned igjen. Slik fortsatte det. Det første året brukte jeg alltid flere timer på å roe han ned etter ett bad. Og det beste av alt …vi er båtmennesker.

Når sommeren kommer flytter vi på sjøen! Han hadde sin første dag ute av sykehuset om bord i en båt, og alle sommerferiene etter dette blir tilbrakt om bord i en båt. Og med dette har vi aldri trengt å passe på at han skal dette i sjøen, for han holder seg langt inne i båten, og unna det skumle vannet. Vi prøvde babysvømming to runder, men det var nytteløst. Han var redd for dette vannet inn til marg og bein. Og alternativ som jeg er, tenker jeg at han må ha opplevd en forferdelig drukningsulykke i sitt forrige liv.

Det som fasinerte meg, og som jeg beundret mest med den lille gutten min var at han aldri ga opp. Han prøvde med en tå, eller prøvde med en fot. Han kunne stå timevis på stigen ned i vannet med bare føttene. Han var så redd, men han ville så gjerne klare det. Han ga aldri opp. Alle vi andre stupte, svømte og koste oss. Han ville, men han var så redd. Han ga bare aldri opp. Når lillebror kom til verden ble det verre. Ikke at vannskrekken ble verre, men fordi lillebror ikke hadde vannskrekk, og hoppet rett uti. Mens storebror på godt over tre år akkurat hadde lært seg å bade i badekar etter mye jobbing, så elsket lillebror dette med en gang. Om sommeren ville lillebror bade i sjøen, og helst hoppe ut i vannet med en gang. Han ville bade uten voksne. Vannskrekken ble ikke bare en skrekk, men også noe som gjorde han til en pingle. Han var så fryktelig sår og lei seg, men nok en gang ga han ikke opp. Han sto i timevis på badestigen. Han ville, og han skulle. Men enda skulle det ta flere år.

Etter mange runder med ett vanntilvenningskurs gikk vi til at han koste seg i bassenget. Han turte etter hvert å ta vann i ansiktet, og med mye jobbing ta hodet under vann. Hvert lite steg krevde så mye av han. Og jeg var like rørt og sippete hver gang han brøt en ny barriere. Jeg så hvor mye det kostet han å bryte egne barrierer.

Så var vi i Spania med familien nå i høst. Lillebror lærte seg å svømme på noen timer med svømme ringer i det store bassenget. Storebror som kom ett par dager etter sammen med minmann, på grunn av skolen og ville lære det samme. Vi krysset fingrene. Vi jobbet i flere dager. Han satt en hel dag i trappen på dette bassenget, bare for å bli trygg. Så en dag, etter at mannen til min mor hadde tålmodig jobbet med han i mange timer klarte han det. Koden var knekt, og han klarte det. Jeg jeg kjenner tårene presser på bare av å tenke på dette øyeblikket. Frykten var borte fra øynene hans. Det var bare glede. Det var mitt livs største øyeblikk. Han lo, han koste seg, og han svømte rundt i bassenget med ringer på armene. Frykten var borte. Noe hadde skjedd, og han klarte det.

Jeg tenker på meg selv som voksen, og de andre voksene rundt meg. Hvor raske vi er til å si at vi ikke klarer noe. Jeg hører min mor daglig si at hun ikke forstår seg på dagens teknologi, jeg hører venninner rundt meg fortelle at de er redd for å gå på date, eller meg selv som gruer meg til å gå opp på en scene for å holde ett foredrag. Så tenker jeg på den lille gutten min som rett og slett så døden i hvitøye (i hans øyne) hver gang han dyppet tåen sin i vannet. Han møtte sin største frykt, og overvant den. Herregud vi har mye å lære av disse små individene. Jeg vet i allefall at jeg har enormt å lære av mine to små mirakler hver eneste dag.

Det var dagens lille solstreif i fra vann og vennerø:)