27. mar, 2017

Graver meg ned som ja menneske

Jeg opplever at livet er som å leke sjonglør. Det er veldig lett å sjonglere med to baller, og når man ser på de som kan sjonglere med både 3,4 og 5 baller ser det så lett ut. Problemer er når man tar alle disse 4 ballene opp i lufta klarer jeg ikke å få det til lenge av gangen før alt raser sammen, og alle ballene detter i bakken. Slik føler jeg livet er til tider også.

Problemet mitt er at jeg er et håpløst ja menneske. Jeg forbanner meg selv like mye hver gang jeg går i fellen, og mannen min er blitt så vant med det at han bare himler med øynene. Hvorfor er det de samme som alltid ender opp med alle mulige verv? Jo, fordi de er ja mennesker.

Jeg går på ett foreldremøte i barnehagen, og kommer hjem litt sjokkert over at jeg plutselig er blitt både FAU leder og SU leder. Thomas mannen min spør hvordan dette gikk til IGJEN, så svarer jeg at «det var jo ingen andre som kunne det, så da takket jeg ja..» En av mine ansatte er nå sykmeldt for en periode, og plutselig sitter jeg med to fulltidsstillinger. Kakesalg i barnehagen, «joda jeg kan vel bake de kakene» Jeg får invitasjoner til selskaper, bursdager og fester og takker ja til ALT. Pusse opp hus og pusse en diger båt, ja jeg får vel til det også. Plutselig ser jeg på kalenderen min, og ser at det er svarte pokker meg planer HVER dag og hver eneste helg ut til midten av juni!

Oppi dette skal jeg da ha en 200% stilling, ta meg av to aktive gutter på 2 og straks 6 år, være god kone, vaske ett alt for stort hus (det er når jeg vasker det at det er for stort da), klare å være en god venninne, klare å være en ansatt som gjør alle oppgaver perfekt. I tillegg skal jeg klare å holde fokus på å gå ned i vekt. Etter at jeg sluttet å røyke gikk jeg opp 15 kg som må bort for både fysisk og psykisk trivsel. Dette blir ikke lett! Jeg skal bare klare det. For oppi det hele så holder det ikke med at jeg er ett forbannet ja menneske, men jeg lider jo jaggu av dette flink pike syndromet.

Med flink pike syndromet vil man jo helst klare absolutt alt perfekt. Jeg vil ha rene gulv, jeg vil ha tellekanter i skapet, jeg vil klare å utføre foredragene på jobben med suksee. Jeg blir ett lykkeligere menneske av å klare det, men jeg går jaggu meg i synkehullet om jeg ikke klarer det perfekt. Jeg trenger faktisk ingen som kritiserer meg om jeg har klart ved ett eller flere tilfeller å ikke prestere på ett område, for jeg har i så fall straffet meg 10 ganger for det allerede.

Stort sett klarer jeg å holde alle ballene som jeg sjonglerer med, men fordi jeg er ett ja menneske kan det være at jeg tar en eller to baller inn i sjongleringen ekstra. Problemet er da at alle ballene detter i bakken. Da blir det så mye at jeg ikke klarer noen ting. Jeg blir rett og slett passiv på alle arenaer. Jeg kaller det rett og slett en overload. Ingen informasjon kommer inn i hjernen, og jeg blir som en amøbe. Jeg lurer oppi det hele hver eneste gang når jeg skal lære meg å si nei, når jeg skal tørre å delegere bort matlaging, husvask, arbeidsoppgaver og andre oppgaver som blir for mye. Når skal jeg lære meg å se på møkkete gulv, å klare å sette meg ned i sofaen.

Så får jeg klappe meg selv på skulderen og tenke at vi alle kommer med feil og mangler, og dette er definitivt ett utbrett av mine grove feil og mangler. Ingen er perfekte. Vi er bare ganske feiltastiske.  Det er dette som gjør meg til hun litt hypre og energiske damen, for jeg må jo være det om jeg skal rekke å fullføre alt jeg sier ja til:)