14. mar, 2017

Alt må ikke være perfekt

Når jeg ser på Facebook føler jeg at alle jeg har rundt meg har barn eller barnebarn som er med på juniorlandslaget eller landslaget i en eller annen idrett, og tenker på de stakkars barna mine som kanskje bare kommer til å spille vanlig fotball. Og tenk om de bare får helt vanlige karakterer eller får ett helt vanlig yrke. De kommer jo til å ende opp på en psykiatrisk klinikk stakkars. Skal barna mine starte i speideren, så må de jo bli som Lars Monsen. Skal de kose seg med sjakk, nei da må de bli verdensmestere der også. Dette setter jo ikke bare ett enormt press på barna, men også på oss foreldre.

Jeg har jo vært verdens dårligste mor om jeg ikke klarer å produsere frem noe annet enn vanlige, høflige, snille og rause barn. Jeg ser at min drøm om å klare å produsere slike barn er for enkelt i dagens krevende og perfeksjonistiske samfunn.

Tidsklemmen er på mange måter en kombinasjon av at vi skal ha alt. Vi skal få til alt og være best i alt. For en del år siden hadde vi faktisk ikke sosiale medier å sammenligne oss med. Når vi drev med idrett, sammenlignet vi oss med de vi gikk i klasse med. Når vi så oss i speilet, sammenlignet vi oss med de vi hadde rundt oss. Nå sammenligner vi oss med alle vi ser på verdensbasis av skuespillere og andre vi har på Facebook, instagram og Snap. Med noen få filter og få klikk ser det ut som om alle andre har det bedre enn deg. Alle har ett lykkeligere familieliv og har en bedre kropp enn deg. Ingen spiller fotball eller turner lengere. Alle trener for å komme på landslaget.

I dagens perfeksjonistiske samfunn er det ikke rart at vi har flere mennesker enn noensinne med angst, sosialangst, depresjoner og andre psykososiale problemer. Noen klarer ikke å nyte livet, men lever under en konstant følelse av press. Det er gjennom prestasjoner de føler seg verdifulle, og symptomene er tvang, perfeksjonisme og arbeidsnarkomani.

Så lenge vi har et sterkt behov for å ha ting på en bestemt måte, som er bedre enn slik det allerede er, er vi engasjert i en uendelig kamp vi per definisjon ikke kan vinne. Perfeksjonisme er en snikende «lykketyv» som gjør livet til en tredemølle vi ikke klarer å stoppe. Enten det handler om oss selv, vårt utseende, akademiske meritter, karriere eller en uorganisert roteskuff, en middelmådig prestasjon, for mange kilo rundt livet, for små muskler, for dårlig kondisjon eller andre menneskers mindre perfekte egenskaper og attributter i forhold til livsstil, oppførsel eller fremtoning, så vil fokus på det som «ikke er godt nok» hele tiden fjerne oss fra en raus, vennlig og åpen innstilling til livet.

Det betyr ikke at vi ikke skal gjøre så godt vi kan, men vi bør ikke forankre vår egenverdi i graden av perfeksjon (uansett på hvilket område det er snakk om) fordi hver gang noe ikke lever opp til vår strenge krav, kommer vi til å føle oss mislykkede. I tillegg vil fokus på perfeksjon handle om fokus på hva som foreløpig ikke lever opp til «det perfekte» og dermed forkrøple vårt livsperspektiv på en måte som bader livet i misnøye og uro.

Vi må innse at alt som regel kan bli bedre, og mye kunne vært gjort annerledes, men vi må lære oss å sette pris på ting sånn som de er. Så lenge vi ikke klarer å akseptere det som er, slik det er, er vi hele tiden «mentalt sett» på vei til noe annet og bedre. På den måten går vi rett og slett glipp av livet her og nå. Først når vi lærer oss å senke våre krav og slå oss til ro, selv om ikke alt er perfekt, finner vi hvile og livsbevissthet.

Selv vil jeg si at jeg er rett og slett ett menneske som er fult av feil og mangler. Jeg har en del positive sider også, men det er miksen av dette som blir mitt unike DNA. Dette gjør at det bare er meg som er meg. Jeg er rett og slett feiltastisk. Helt riktig. Feiltastisk er jeg! Jeg vil alltid strebe etter å bli en bedre person, men jeg håper at jeg selv har innsett at jeg ikke kan bli perfekt. På den måten har jeg senket skuldrene litt mer i hverdagen, og det er deilig skal jeg si deg:)