29. okt, 2016

Jeg fikk rokket ved grunnvollene i livet mitt nå

For øyeblikket kjenner jeg meg handlingslammet og utrolig apatisk. Jeg tror faktisk at det kunne ha landet en boing rett ved siden av meg uten at jeg hadde reagert nevneverdig. Det kjennes som om verden går i 300 km i timen, mens min bil bare klarer å kjøre 20 km i timen.

Hva har skjedd? Jo, det var nedbemanning på jobben, og jeg var en av de 6 som gikk. Var jeg klar over at det skulle skje? Ja, jeg har sittet i ledergruppen i dette firmaet. Allerede for to mnd siden satt vi på ett ledermøte, der dette ble besluttet. Vi satt alle rundt bordet, så på tallene som har vært utrolig triste den siste tiden og ble enige om nettopp dette.

På mange måter var jo jeg som satt i ledergruppen heldig, siden dette ikke ville komme som en stor overraskelse. De andre som måtte gå samtidig som meg fikk dette som en atombombe ned i fanget på en mandag morgen for noen uker tilbake. Jeg hadde allerede startet å søke etter nye jobber aktivt, løpt i jobbintervjuer og lett aktivt etter ett nytt sted.

På mange måter kan man si at jeg burde føle meg trygg siden jeg satt i en lederposisjon, men på den andre siden så vet jeg at en leder på toppen kan lene seg tilbake på ansenitetsprinsippet og ta seg en sigar. Når det kommer til nedskjæringer, permiteringer og nedbemanninger vet man aldri sikkert hvem som må gå. 

På den ene siden kan man si at det er kjipt å være en av de første som må gå, men alikevel har jeg sett tallene til bedriften. Man kan også rent objektivt si at siden jeg var en av de første som måtte gå, så var det i det minste litt penger igjen til en liten sluttpakke. De som kommer etter meg kommer ikke til å få noe. Jeg kan bare krysse fingrene for at firmaet ikke slår seg konkurs, før jeg har fått utbetalt sluttpakken min.

Det er med andre ord mange måter å se på dette på en rent objektiv måte. Det eneste man ikke kan si noe på, er at de to tingene som rokker mest ved grunnvollene dine, og som påvirker ett menneske mest psykisk er å miste noen de er glad i og miste jobben sin.

"Å miste jobben er noe av det mest belastende og dramatiske som kan skje i et menneskes liv, fastslår psykolog Morten Müller-Nilssen. - Å bli oppsagt oppleves av mange som om bena forsvinner under deg. Men det er ingen grunn til å bli overrasket over egne reaksjoner. Det er helt greit å gråte og bli aggressiv; for oppsigelse er både vondt og vanskelig. Samtidig er det viktig å prøve å komme over i neste fase, og å prøve å legge ting bak seg." 

I dagens samfunn er det nedbamanning i oljebransjen. Hele bank og finansbransjen omstrukturerer seg ved å digitalisere og nedbemanne samtlige fysiske butikker, kontorer og fysiske yrker. Alle firmaer som har hatt store deler av omsetningen sin opp mot shipping og olje nedbemanner nå så det suser. Det firmaet jeg jobbet i, hadde hele omsetningen sin mot disse to bransjene. Enda så mange jobber som fjernes, og enda så mange som mister jobbene sine, hører vi lite om dem. Jeg hører venninder fortelle om "de tre store avdelingene som ble nedbemannet på jobben deres", men jeg hører skjelden fra de som ble nedbemannet selv?

Hvorfor er dette så tabubelagt?  For mange oppleves det å miste jobben som en stadfestelse av at man ikke er god nok. Noen holder til og med skjult for sin ektefelle og sine nærmeste at man er oppsagt. Det er dumt for alle parter å holde dette skjult. I forhold til barna er det spesielt viktig å være tydelige. Snakk med familien om det som er vanskelig, og prøv samtidig å kunne si: Vi har en plan! Dette skal vi komme gjennom - sammen!  Oppsigelse og arbeidsledighet blir nok aldri et tabufritt tema. Dette går på skam og opplevelse av tap. Da er det viktig å minne hverandre om at menneskets verdi og verdighet ikke avhenger av hvor mange penger man tjener.

Reaksjonene kan være svært forskjellige. Følelsesregisteret er stort; skam, sinne, bitterhet, sorg utilstrekkelighet, lav selvfølelse, depresjon, angst og ensomhet setter seg. Når mennesker opplever dramatisk endring med jobben, får mange problemer både med sosial status og økonomisk situasjoner. Noen får fysiske reaksjoner som problemer med søvn, dårlig appetitt, problemer med fordøyelsen, rastløshet og apati. Personlig opplever jeg mye av dette.

Jeg tror jeg opplever en sinne og en "drive" som får meg til å søke på dobbelt så mange jobber. Og jeg er en typisk trøstespiser, så jeg dytter på meg MANGE kilo.

Jeg tror det jeg opplever nå som apatien har sluppet det værste taket, at jeg er ganske lettet. Jeg som er så lojal mot en arbeidsgiver hadde blitt på den arbeidsplassen i mange år fremover, til tross for at jeg pendlet og satt tre timer i bilen til og fra jobb hver dag. Jeg hadde sittet pent i den stillingen til tross for utrolig dårlig ledelse, og til tross for at jeg hadde en leder som satt uten faglig kunnskap til å utføre jobben sin.

Endelig ble jeg presset ufrivillig til å søke meg inn i en jobb med kort reisevei, en god leder, godt arbeidsmiljø og til en plass der jeg kan vokse videre som leder.

Jeg håper at ved å brette ut kjøttsåret mitt for dere, så kanskje jeg kan gjøre dette emnet en dråpe mindre tabubelagt. Jeg håper at jeg kan menneskliggjøre dette som så utrolig mange går igjennom akkurat i disse dager. Jeg tenker på de tusen arbeidsledige fra statoil, fra rederiene rundt i Norge og alle de fra bankbransjen. Jeg håper dere klarer å snakke med venner og kjente om det dere er igjennom. Jeg håper at dere klarer å se på dette på en like lys og positiv måte som jeg har klart.

Ellers krysser jeg fingrene mine, setter meg i en meditasjonsstilling og satser på at jeg har noe mer positivt å komme med neste gang....

 

Stor klem fra meg