5. sep, 2016

Noen farger livet mer enn andre

Har du sett den gærne mammaen som sitter i hoppefrosken og ler seg halvt i hjel? Hun ler høyere enn alle barna, og løper rett videre og inn i marihøna sammen med ungen? Ikke fordi hun må, men fordi hun synes det er kjempe gøy? Har du sett hun som blir med på vannkrig med ungene sine, og som blir med på å hoppe i vannpyttene sammen med ungene sine? Jepp, det er meg..og ett par andre gale mødre.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt utrykkene; "du er gæren", "hun sprø dama", "solstrålen" eller "fyrverkeriet". Jeg smiler, jeg ler, jeg danser gjerne offentlig og tar gjerne en indianerdans med barna. Glasset mitt er faktisk ikke halvfult, men ganske fullt til en hver tid. Jeg liker å fokusere på det som er positivt i livet, og se bort i fra alt det negative. Tro meg, jeg har mine øyeblikk der alt er bare bæsj jeg også. Det er bare ikke det jeg henger meg opp i.

Hvorfor skriver jeg om dette? Jeg satt på en buss på vei til messe her denne uken som var, og overhørte noen menn som utbroderte om en festlig dame de hadde møtt kvelden i forveien. Hvor konklusjonen var at hun hadde virkelig hadde satt farge på hele kvelden.

Dette alene satte tankene mine i spinn. Hvor mange menn eller kvinner kjenner jeg som virkelig setter farge på tilværelsen? Ja, som faktisk farger livet rundt seg mer enn andre? Vi har jo altids medianen som har enten halvfult eller halvtomt glass, og der ligger stort sett 90% av befolkningen. Så har vi de siste som enten er han Nørve negativ eller Pelle positiv. Han Nørve negativ er blodsugeren som alltid har hatt en kjip helg, alltid er syk, alltid har dårlig råd og i tillegg det alltid er noe galt med. Dette pøser de rundt seg som pesten, og du kan kjenne at du blir sliten av å bare snakke med han Nørve. Pelle positiv er derimot av den deilige men skjeldne rasen.

Pelle positiv farger menneskene rundt seg, han ler, han forteller en vits og han tenker at ting ordner seg. Han kan desverre lett bli sett på som en lettvekter faglig sett. Han kan også til tider oppleve at de rundt ikke tar han seriøst, men samtidig opplever han å bli likt.

Jeg møtte en slik person for en del år tilbake, en jente ved navn Marthe Grorud. Hun jobbet som headhunter, og ordnet meg en jobb som salgsdirektør i ett kaffefirma. Etter dette hadde jeg kontakt med henne gjevnlig. Hun var en så utrolig personlighet. En av de du faller pladask for, og som er så vital, levende og sprudlende at du som tilskuer bare blir sittende å måpe fasinert. Du blir fasinert av at det kan være så mye liv inne i en vanlig kropp. Man blir bergtatt av at ett menneske kan ha en slik utstråling og energi. Hun var en av mine venninder i flere år. 

Jeg hadde ikke hatt kontakt med henne på ett halvt år på grunn av fødsel og småbarnstiden med førstemann. Da jeg tok kontakt med henne, fant jeg bare minnesiden av henne på facebook. Siste gangen jeg traff henne, var rett før jeg skulle føde. Vi tok en kaffe, og hun hadde funnet en skummel kul i hodet. Hun hadde allerede hatt føflekk kreft, så hun var bekymret.

Aldri i mitt liv har ett dødsfall sjokkert meg mer, eller overumplet meg mer. For slike mennesker skal ikke kunne dø. Vi hadde jo ingen felles venner, så derfor hadde ikke jeg hørt noenting om dette. Ikke før jeg fant minnesiden på facebook.

I ettertid har jeg aldri sluttet å tenke på Marthe som for så kort periode farget livet mitt, og hvordan jeg i ettertid kan sitte å tenke på slike fasinerende mennesker. Noen mennesker har bare en magisk gave her i livet. En gave i form av en egenskap og personlighet der de farger livet mer enn andre. Jeg er ikke i nærheten av å være noen Marthe Grorud. Jeg liker bare å tenke at jeg er på riktige side av glasset. Jeg kan riktignok bli sett på som en lettvekter, noe som selvfølgelig kan være frustrerende. Jeg vil allikevel være den personen som får andre til å smile, som får andre til å le og som kan spre litt liv og glede rundt meg i dette livet.

Jeg er hun mamman som sitter i hoppefrosken, driter meg litt ut, og er stolt av det!