7. jun, 2016

Jeg fikk sjokk, og gjør noe med det!

Nå er det litt over en uke siden jeg og mannen gikk opp Galdhøpiggen, og da er det litt over en uke siden jeg fikk mitt livs største sjokk. Jeg vet jo at jeg ikke er i god form, at jeg faktisk ikke har vært så stor som jeg er nå noen gang i livet uten å være gravid riktignok. Jeg vet at jeg har dårlig kondisjon. Jeg var også veldig klar over at, det å gå opp Galdhøpiggen ikke kom til å bli en lett utfordring. Jeg gikk opp Galdhøpiggen både med speidern når jeg var 12 år, og med en ungdomsgruppe når jeg var 14. På den tiden drev jeg aktivt med turn, og trente på Norges toppidrettsgymnas. Begge gangene jogget jeg bokstavelig opp siste biten av toppen.

Det gjorde jeg ikke nå! Jeg kom en fjerdedel av ruten inn til toppen, og sto uten å tulle å gråt. Jeg var så sliten, og jeg var så klar for å legge meg ned og gi opp. Jeg nevnte jo i siste innlegg at jeg seriøst var redd for at jeg ikke skulle klare å gjennomføre, men at jeg var ærlig talt ikke klar over hvor dårlig det sto til med helsen. I det siste har jeg blitt oppmerksom på en så liten ting som, at jeg blir andpusten når jeg bærer han minste opp i overetasjen og skal legge han. Første sangen går faktisk litt stakato.

Jeg sto altså der. På vei opp til Galdhøpiggen, pustet som en dødende hval på sitt siste, det stakk i lungene, melkesyren sprutet nesten som en vulkan ut av både ørene og nesen min. Jeg kjente blodsmaken i munnen, og oppkastet på vei opp halsen. Jeg lovet meg selv at, om jeg klarte å komme meg opp på denne jævla piggen så skulle det jaggu bli større endringer i livet til frøken Rochstad! Det eneste som sto i hodet på meg var at slik som dette orker jeg ikke at det skal være. Jeg er mamma til to vakre og aktive gutter, er 34 år. Dermed i min beste alder som alle kvinner sier til de er 70, men ikke mindre sant. Med den formen jeg er i nå, så er jeg ikke fornøyd når jeg tar på meg verken bikini eller den store bigsize kjolen. Jeg er ikke i form til å løpe rundt med guttene, og jeg er ikke mitt beste Jeg. Jeg lovet meg selv dyrt og hellig at dette skal det bli en slutt på. Jeg har gitt meg selv mitt livs viktigste løfte.

Jeg lovet at jeg nå skal starte å bli mer aktiv, spise sunnere, og slutte å festrøyke. Jeg skal starte å tenke annerledes, og starte hver dag annerledes. Jeg kan jo ikke garantere for at jeg skal klare dette, men jeg kan si at jeg aldri har vært så motivert i hele mitt liv. Jeg vil spesifisere at jeg er ikke på slankeren i det hele tatt. Jeg blir så irritert bare jeg tenker Grete roede osv. Det har bare med å gå ned i vekt. Jeg har som mål å bli en sunn og frisk person. At jeg kommer til å gå ned i vekt, håper jeg. Men dette er ikke er kur eller en slankekur, eller noe form for kortvarig endring, men en livsending. Derfor er dette stort. 

Allerede mandag forrige uke tok jeg frem joggeskoene, sto opp kl 05.15 og tok den første joggeturen jeg har tatt i hele mitt voksne liv. Jeg har også stått opp 15 minutter før jeg pleier hver dag siden og startet dagen med en joggetur. Nå skal det sies at joggeturen er ikke lang. Den varer i 12 minutter. Men allerede nå 9 dager etter ser jeg resultater. De første dagene måtte jeg ta tre pauser på den lille runden min, mens jeg de to siste dagene har bare tatt en. Pusten er bedre. Veien er veeeldig lang før jeg er i nærheten av ett mål om å være i god form, men jeg er på vei.