23. mai, 2016

Endelig er taket ferdig

Da har vi jobber hver eneste kveld i to måneder og to uker, og endelig er taket vårt ferdig.

Det har resultert i at jeg har vært alene om å legge barna hver eneste kveld i over to måneder. Jeg har vært alene om å ta husvasken, klesvasken, smøre matpakker, vaske barna, pusse tenner, klippe negler, ta oppvasken, legge frem klær, re opp senger... Det er med andre ord mange oppgaver som skal gjøres i huset når man har barn.

I starten var jeg helt fra meg, og tenkte vel ikke i mitt stille sind at hvordan i helvete klarer andre alenemødre dette? Jeg var sliten som en gammel vaskeklut. jeg var lei, og jeg var irritabel. Jeg var jo vant til å være to om oppgavene i huset. På slutten har jeg plutselig blitt vant til denne arbeidsmengden, lagde meg helt nye arbeidsrutiner og nye måter å få kabalen til å gå opp på.

Igår var jeg hjemme på kvelden SAMMEN med mannen min, og måtte ta meg i å bli mer stresset over at han var der. Plutselig skulle jeg få hjelp til å legge barna, hjelp til å lage middag, hjelp til gulvvasken... Nei dette var rett og slett rart. Og i tillegg ble vi sittende i armkroken å se på film sammen på kvelden. Det var iallefall rart. Jeg har jo vennet meg til å ha kvelden alene.

Det får meg til å tenke på hvordan vi er ekstreme vanedyr. Er man vant til å sove sammen med noen, blir en natt alene helt forferdelig. Er man vant til å være alene om noe, så er det rart når man er to om noe. Etter underlig kort tid så venner man seg til å sove i ett nytt hus, ha en ny bil, en ny jobb, sove alene eller sove sammen. Vi mennesker er utrolig tilpassningsdyktige. Endringer er bare fryktelig skummelt.

Plutselig fikk jeg en Eurekafølelse i går kveld. Jeg skjønte endelig hvordan alenemødre, som min mor klarte å håndtere fulltidsjobb med to unger og alle oppgaver. De sier jo at vi ikke får mer ballast enn man klarer å håndtere, men man sier også at man venner seg til den ballasten man har. Jeg har alikevel tenkt at alenemødre er noen superhelter, siden de klarer det de klarer. Og det er de virkelig, men jeg skjønner endelig hvorfor alenemødrene jeg kjenner sier at det går helt fint å være alenemor.

Denne gangen sender jeg en stor klem til alle dere der ute som har en endring i livet deres.