3. mai, 2016

Krav og galskap

Har vi blitt en generasjon som gir opp for lett, en generasjon som setter oss ned og furter fordi vi ikke fikk det til? Ikke i det hele tatt! Vi har lever riktignok ikke med blendingsgardiner og matrasjoner, men vi lever med skyhøye krav og forventninger. Innen vi er 30 skal vi alle ha en vanvittig utdannelse med toppkarakterer, vi skal helst ha hatt en idrettskarriere, vi skal eie vår egen bolig, være godt igang med en super karriere, vi skal helst startet å få barn, ha funnet den rette samtidig som vi skal ha en fitnesskropp hele gjengen.

Setter vi oss ned og gråter litt når rikets tilstand ikke går vår vei? Både ja og nei. Mange vil nok med litt motvind knekke raskere enn de gjorde tidligere. Vi er oppvokst med bedre kår, og ungdommen idag er ikke oppdratt til at man starter å jobbe med en gang man fyller 13. Samtidig tror jeg ikke vi som har bikket 25 år idag kan forestille seg de kravene som skolene stiller ungdommen idag. Det er ikke nok at barna våre skal spille fotball eller turne. De skal bli Norgesmestere og samtidig få toppkarakterer i alle fag.

Prestasjonskravene og de generelle kravene til de yngre idag er skyhøye. Når mine foreldre gikk ut av skolen så var det nok med videregående skole. Det var slett ikke unaturlig for undommen på den tiden å fullføre undomsskolen, og deretter gå inn i læra på ett bilverksted, jobbe som sekretær eller jobbe i barnehage. Idag ville dette vært helt horibelt. Allerede når jeg gikk på BI, så var vi første kullet som tok en Bachelor innen markedsføring på Varehandelshøyskolen. Før dette ble man varehandelskanditat. Idag er det helt unaturlig å ikke ta en mastergrad med en gang.

Nå skal det sies at dagens arbeidsmarked er vanvittig tøft, og at for en vanlig person i gata idag, så er det ikke unaturlig å måtte søke 100 jobber i snitt før det faller en god jobb ned i fanget på dem. Dette øker selvfølgelig også prestasjonskravet. Arbeidsgiveren vil ha den beste kandidaten. Så når man skal velge inn en sekretær til ett vanlig byggefirma idag, kan man velge mellom kandidater for har bachelor innen økonomi, bachelor innen markedsføring og master i it. Byggefirmaet vil ha den beste kandidaten, og lekfolket vil ha en jobb.

En veldig god venninde av meg skal straks ut i mammaperm, og jobber som HR sjef i ett meget flott it firma. Ett firma som gjør det veldig bra i disse økonomiske kriser. Bare på den jobben hennes, som er ett vikariat for kun ett år har de vel fått inn over 150 søknader. Stillingen hennes har blitt forenklet ned til en studentstilling med kun de enkleste oppgavene, fordi det er en forutsetning at man kjenner firmaet godt før man tar tak i de mer komplekse oppgavene. Alikevel sitter det HR direktører i de største firmaene over hele Norge og søker seg inn på denne stillingen. Damer og menn som har jobber i over 10 år som HR sjefer, og som har mastergrad opp og ned i mente og søker seg inn på denne stillingen. Har vi blitt gale?

Vel, bare ved å se på vanlige fakta så sier det seg selv at den yngre generasjonen ikke er noen latsabber. Etter krigen kostet en treroms leilighet her på Lambertseter i Oslo 5000,-. Snittet på årslønnen på den tiden var 7000,- i 2001 kjøpte meg min første leilighet. En treomsleilighet kostet da samme sted 2.000.000,-, mens årslønnen i snitt lå i Norge da på 303.000,- Bare i 2016 er snittlønnen økt til 503.800. Idag koster en treroms leilighet på lambertseter 3.500.000.

Idag får du ikke fullfinansierte lån, som da jeg kjøpte min første leilighet, og en leilighet koster ikke en årslønn, men syv årslønner. Idag kan du ikke si deg ferdig etter 9 års skolegang for å jobbe som sekretær eller i barnehage, men etter 16 år og mye studielån. Det forventes at ungdommen går med vesker til 10.000,- og jakker til 7000,-, hvis ikke blir de mobbet.

Nei, vi har ikke krig og sult. Vi har varme hjem, god mat og forhåpentligvis en kjærlig familie, men jeg tror ikke vi skal se på den yngre generasjonen som late og tåpelige. De må bare prioritere litt annerledes.