14. mar, 2016

Da kjører vi igang med litt mer renovasjon...

Etter at vi kjøpte oss hus for akkurat 3 år siden idag har vi ikke vært arbeidsledige for å si det slik.

Vi var jo klar over at huset måtte pusses opp, men total renovasjon i den grad det endte opp med var vi ikke klar over at det skulle bli. Huset hadde stått tomt i ett år eller to, mens han som eide dette bygde 3 hus på tomten. Vi var akkurat ferdige med å renovere en leilighet nede på Manglerud, hadde fått unge nummer 1 og akkurat satt oss ned i sofaen da dette prosjektet kom over oss. Vi hadde jo lyst på hus begge to, og med dagens boligpriser var vi klar over at vi måtte ha to elementer om vi skulle realisere denne drømmen. Om vi skulle få råd til denne eneboligen på Karlsrud som var det stedet vi ønsket å bo måtte vi kjøpe noe gammelt, vi måtte forberede oss på å gjøre mye selv for å få råd til det, vi måtte forberede oss på at dette kom til å ta tid (det ville ikke bli noe nøkkelklart hus for vår del), og vi måtte ha utleiedel for å få råd til å leve med kostnadene.

Vi var forberedt på mye, men ikke hvor mye jobb det skulle bli, hvor mye penger som skulle renne ned i det store sluket, hvor mange netter vi skulle legge oss med så såre rygger at vi nesten ikke orket å lene oss mot hverandre for å gi hverandre nattanuss og ikke minst hvor mange ganger jeg selv skulle føle at jeg ikke klarte å være en god venninde, en god kone, en god mamma eller en god ansatt.

Det er to øyeblikk jeg husker best under oppussingen inne i huset. Den ene gangen sto jeg i inngangspartiet og kunne etter at vi hadde funnet en enorm vannskade se gjennom huset til alle kanter. Dette røret hadde gått igjennom alle tre etasjene og igjennom alle vegger. Jeg kunne da stå å se tvers gjennom huset, gjennom fire rom da alle vegger var revet. Jeg kunne se gjennom ett krater ned til kjelleren og tvers opp i overetasjen fra ett punkt i huset. På dette tidspunktet ble det klart at alle soilene måtte skiftes, alle rør måtte skiftes helt ut til veien, alt det elektriske måtte byttes ut, alle vegger det hadde gått vannrør i måtte rives, Vi skulle på dette tidspunktet bygge opp 3 bad, to kjøkken, og fant ut at hele huset måtte dreneres. Jeg husker på samme tid at flere av mine gamle venninder var missunnelig (de møtte ikke opp, kom med kommentarer på at nå hadde vi fått det huset vi hadde alltid ønsket oss og burde klare oss selv, og andre gamle venninder som nevnte at "om vi hadde så mye penger at vi kunne kjøpe oss hus, kunne vi jo bare kjøpe oss hjelp fra håndtverkere i samme slengen)

Jeg gråt og var ganske fortvilet på dette tidspunktet.

Nå var det slik at dette var kjøpt opp som ett dødsbo, og vanlig husforsikring gjelder ikke i disse tilfellene. Kostnadene ved overraskelsene kom derfor på vår kappe.. Jippi

Jeg husker at jeg på dette tidspunktet var sinna, jeg var lei meg, jeg inviterte inn til dugnad og ingen dukket opp. Det jeg var mest forbannet på var denne janteloven. Det var faktisk bare noen få venner av oss som klappet oss på skulderen (og mente det) fordi vi hadde tatt dette spranget. Vi hadde satset alle pengene våre, vi hadde invistert i noe større (større enn vi var klar over). Av de som satt og tygde på janteloven så fikk jeg bare høre alle kommentarene via andre. Det var kanskje det vondeste. De vi trodde var nære venner, var kanskje ikke så nære alikevel.

Det andre tidspunktet jeg husker best fra denne perioden var da vi nærmet oss slutten, Vi hadde fått på plass det elektriske, rørene, veggene og nesten alle gulvene. Etter en lang periode med feilleveringer fra nesten alle leverandørene var vi over på det kosmetiske. Taket i stuen var ferdig. 40 kvadratmeter med spesiallaget tak. Mannet min hadde stått med dette i flere uker med senking, spersialdesign, lister, det var sparklet 4 ganger og malt 2 ganger. Vi hadde akkurat vært i konfirmasjon til en i familien til Thomas og skulle bare innom å titte. Taket lå i bølger. Det skulle vise seg at det lå for mye isolasjon mot takplater som hadde litt fukt i seg. Taket hang i bølger mellom lektene. "Kan vi ikke la det være, gi litt faen?" Nei mannen min er perfeksjonist, så i findressen på en søndag tok han stikksagen fatt og sagde ned hele taket. Jeg satt ute på trappen og grein. Jeg røykte sikkert 5 røyk i en sleng og grein litt til.

Fytti flate man lærer mye under ett slikt prosjekt. Kanskje mest av alt om seg selv. Hvor sliten kan jeg bli? Hvor lang er lunta mi? Hva er viktig for meg? Hva savner jeg? Hvor mye klarer jeg? Jeg har lært mye om hvor viktig familien er å ha oppi en slik prosess, hvem som er våre venner, hvem de rundt oss er, hvor grusomt mye penger dette koster ikke minst.

Nå er vi mer eller mindre ferdig inne, mangler noen lister men det er det. Noen etterjusteringer på romløsningen diskuteres uten at vi har gjort noe med det, men nå bryter helvete løs igjen. Vi har diskutert dette siden vi har kjøpt huset...vi MÅ ta taket. Vi har pratet om dette i to år nå, men nå kjører vi igang. I helgen satt vi opp stillaset, og igår klarte jeg og mannen min alene å ta av takstein på halve taket.

Følelsen av å klare det mest umulige er tilbake, jeg følte meg som verdens sterkeste kvinne på toppen av det taket. Side ved side bar vi takstein og skal jobbe på dette prosjektet sammen. Hele taket skal byttes ut, og jeg kjenner en umiskjennelig følelse av å ville klemme tak i lommeboken, lukke øynene og ikke ta en ny runde. Jeg synes det er utrolig gøy, utrolig slitsomt og grugleder meg til ett nytt prosjekt. Alt på samme tid.

Jeg oppdaterer videre mens prosjektet går:)