Min blogg

2. mar, 2021

Idag er det selveste kvinnedagen, en dag som jeg setter utrolig høyt. Som mamma, som kvinne, som leder og som alle andre kvinner er vi superhelter! Litt over ett år har gått siden det Norske samfunnet ble stengt ned. Herremin hatt for en tid dette har vært, for en storm og for en periode dette har vært. Jeg vil si at om jeg noen gang har hatt behovet for endringsvilje og motivasjon til omstilling, så har denne perioden siste året definitivt vært ett lite stormøye for meg.

Siste innlegget mitt handlet om hva Covid 19 har gjort for deg, og for de fleste. Hva har Covid 19 gjort for meg?

Før mars 2020, og før Covid 19 jobbet jeg som nasjonal salgssjef i Adecco. Verdens største bemanningsbyrå. Jeg hadde jobbet på dette tidspunktet med salg i 24 år, innkassert priser og bonuser gjennom ulike selskaper opp gjennom årene som salgssjef, salg og markedssjef, selger, Key account eller mediebyråperson. Jeg hadde byttet selskaper og beite, men aldri byttet profesjonen. Salg er noe jeg KAN. Jeg er i safe sone som man kan kalle det.

Jeg hadde i løpet av de seneste årene tatt masse utdannelse, faktisk 340 studiepoeng innen forskjellige retninger av ledelse, offentlig forvaltning, strategi og juss. Jeg hadde allikevel av en eller annen grunn aldri tatt motet til meg å starte på en formell mastergrad, til tross for at jeg har mange flere studiepoeng nå enn om jeg bare hadde tatt en mastergrad. Jeg tror jeg bare har hatt ett mindreverdighetskompleks. Jeg har hatt en liten djevel på skulderen som sier at det ikke er noe vits, for det kommer jeg sikkert ikke til å klare. Jeg er redd for at jeg ikke er smart nok. Jeg har vært redd for at jeg ikke var god nok til å klare å gjennomføre en master.

Jeg har også de seneste årene hatt kjempe lyst til å starte å jobbe i det offentlige. Jeg har også der snakket ned meg selv. Jeg er ikke A4 nok, jeg er ikke formell nok, jeg er ikke nok!

Tanken på at hele samfunnet uansett skulle endres så mye som det skulle, ga meg mot. Mot til å søke meg nye veier. Mot til å søke mot noe jeg ikke kunne. Mot til å gå ut av komfortsonen. Jeg måtte fortelle meg selv at jeg var god nok til å gå den veien jeg selv ønsket. Jeg måtte tørre å gå fra det jeg kunne, til det jeg ville. Jeg har jobbet mye med ledelse. Jeg har skapt resultater i millionklassen, men allikevel så skulle jeg til ett nytt felt. Jeg tenker at det heller ikke er sikkert at jeg klarer de oppgavene jeg nå har tatt på meg. Det blir som om en elitespiller i fotball plutselig skal starte å spille håndball. Ball er ikke ball. Ost er ikke ost!

Nå har jeg kommet inn på ett masterstudie jeg har søkt på i flere år. Det er begrensede plasser, og ett kjempehøyt nivå. Det er en erfaringsbasert master som jeg har hatt kjempe lyst til å ta. Jeg fikk søren meg plass, og jeg turte å takke ja til plassen. Turte å ta sjansen på å mislykkes. Jeg fikk faktisk B på begge eksamenen før jul, og er godt i gang med løpet mitt. I tillegg landet jeg jobben som prosjektleder i Nav på verdens kuleste prosjekt. Jeg bygger roboter som skal implementeres i Nav. Jeg skal som prosjektleder sette dette inn i NAV. Jeg har fått plass i førersetet til det mest spennende teknologiske setet innen det det offentlige i disse dager (i mine øyne selvfølgelig). Jeg aner ikke om jeg kommer til å klare det, men jeg krysser fingrene. Det går i alle fall riktig veien. Jeg vet med sikkerhet at jeg aldri har hatt så mye rause mennesker rundt meg. Jeg har aldri hatt så mange rundt meg som bryr seg om meg, og som er så villige til å hjelpe. Det er generelt den fineste arbeidskulturen jeg har opplevd hittil i mitt liv.

Oppi dette året har jeg også fått mitt første styrelederverv i en spennende organisasjon jeg hjelper til å vokse. Jeg er med på å bygge noe unikt og spennende.

Jeg driver for første gang i mitt liv ikke med tall, salg eller kunder. Jeg studerer noe som jeg er usikker på om jeg kommer til å klare, men jeg storkoser meg virkelig mer enn noensinne. Herremin som Covid har gjort meg godt. Jeg har en familie som har ett godt samhold, og jeg tror tiden vi har hatt sammen har gjort at barna er kjempetrygge på oss som foreldre. Forholdet mellom meg og mannen har virkelig aldri vært så bra. Vi var koste oss virkelig med å være innelåst sammen. I tillegg jobber jeg med noe kjempeinspirerende og utfordrende.

I samme moment savner jeg selvfølgelig jentekvelder med mine venninner. Jeg savner shopping på shoppingsentre. Jeg savner å kunne sitte på en bar å drikke drinker å fjase med gode venner. Jeg savner å kunne planlegge turer til utlandet. Jeg reiser i alle fall tre turer til utlandet i året med mannen og med ulike venninner. Jeg savner å ta en øl på Gardermoen, og glede meg til alt det uventede som er i sikte. Jeg savner å kunne gi lange bjørneklemmer til alle nære og kjære, for jeg elsker å klemme. Jeg savner å kunne feire alle eventer i livet til mine nære. Jeg vil feire bursdager, brylluper, konfirmasjoner, babyshowers, dåper, høytidsdager og alt annet som er gøy. Jeg elsker å feire alt som kan feires.

I løpet av de siste 12 månedene har jeg mistet mye, men fått mer. Jeg sitter med en helt annen hverdag i dag, enn for 12 måneder siden. Den hverdagen er ikke mindre travel, men kanskje mer intellektuelt stimulerende. Det er kanskje rart å si det, men på mange måter er jeg takknemlig for det positive som Covid 19 har gitt meg og min lille familie.

Covidklem fra meg

 

4. nov, 2020

Administrerende direktør Nikolai Utheim fra Coor sier det meget godt, når 1/3 av alle de ansatte blir permittert, er dette kanskje den viktigste tiden å vise at vi bryr oss om de ansatte. Vi må klare å la «bry oss om kulturen», trumfe pandemi hysteriet.

Vi vet alle at det er veldig forskjellig hvordan Covid 19 har rammet de ulike bransjene. Vi vet at det er mange selskaper som har gått konkurs, det er mange som er blitt permittert, og ikke minst mange som har gjort store oppsigelsesrunder i selskaper.

103 500 personer er registrert som helt ledige hos NAV, ifølge foreløpige tall. Dette utgjør 3,7 prosent av arbeidsstyrken. Bruttoledigheten, som er summen av antallet helt ledige og arbeidssøkere på tiltak, var på 116 100 personer, eller 4,1 prosent av arbeidsstyrken.

I tillegg var 78 700 personer registrert som delvis arbeidsledige. Totalt var dermed 194 800 personer registrert som arbeidssøkere hos NAV, noe som utgjør 6,9 prosent av arbeidsstyrken (nav.no)

Antallet som er permittert i Norge er på ingen måte tilbake friskmeldt, og det er mange bransjer og mange selskaper som har fått en skikkelig kule i siden. Reiselivsbransjen, restaurantbransjen er fremdeles helt ute å kjøre. På den andre siden har enkelte bransjer fått tidenes løft.

Vi har aldri kjøpt så mange biler som nå. Bilia på Skøyen kan som ett eksempel vise til tidenes rekord år. Vi har aldri kjøpt så mange hytter og båter som i år. Ett par av båt forretningene i Norge måtte lage køsystem inn av dørene på butikkene sine, noe de ALDRI har hatt behov for. Flere båtbutikker gikk tom for båter de skulle selge lenge før sommerferien i det hele tatt traff lille Norge.

En annen viktig aktør som har de siste tiårene har vært samfunnets hoggestabbe, og den bransjen som har blitt mest sett ned på, var renholds- og eiendomsservicebransjen. Denne bransjen beveget seg fra å være «good to have», til «need to have». De gikk som en hel bransje fra å være en bransje som ble sett ned på, til å bli en samfunnskritisk bransje. Det kom gjentatte eksempler på hvordan man faktisk ikke kunne utføre en eneste operasjon på sykehuset om ikke renholderne hadde vært der. Bransjen gjennomgikk ett kvantesprang både i anseelse og rent teknologisk for å kunne dokumentere hva de gjorde for sine kunder.

Det er utrolig spennende å se hvordan en pandemi som Covid 19 har endret så enormt mye, og jeg mener personlig at vi aldri kommer til å se samfunnet slik vi engang så det i februar 2020. Etter dette har teknologien tatt ett kvantesprang for hele den offentlige næringen, for skoleelever, for hele vår tankegang på hvordan vi skal være sammen, for hvilke yrker som er viktige for samfunnet, for hvordan enkelte yrker som renholder, sykepleier og matbutikkarbeidere har gått fra å være lavest på yrkesstigen, til å være ett flott yrke som er viktig for oss alle. Vi ser annerledes på hvordan det ikke er innafor med store forsamlinger, renhold, renslighet, fysisk avstand og nødvendigheten av å ha noe så trivielt som ett bryllup med 150 gjester.

Sosialt samvær har fått en ny æra. Vi har gått fra å se på det som ett nødvendig onde å treffe slektninger og kanskje enda ett vennetreff. Vi har gått til å forstå viktigheten av en klem, viktigheten av å treffe hverandre og hvor deilig det er å se folk fysisk. Vi setter faktisk enda mer pris på de klemmene vi får, eller de gangene man kan se noen fysisk.

Jeg vil si at Covid 19 har gjort så store endringer med oss alle, og med hvordan vi ser på hverandre, hvordan vi ser på verden at vi har vanskelig for å forstå den store endringen som er kommet.

12. okt, 2020

Det er ett gammelt ordtak som sier at «du kjenner ikke dine familiemedlemmer, før du har gått igjennom et arveoppgjør med dem» En pandemi vil gjøre samme nytten etter min mening. En krise som vi har vært igjennom, vil vise mange sider ved din personlighet, som ikke ellers vil komme til syne.

Jeg tenker at for mange rundt meg, har Covid 19 på mange vis vært en velsignelse. Jeg har observert venner med barn, der de med to eller tre barn løper og stresser seg helseløse. Alle barna har hatt to og tre aktiviteter hver. Tidsklemma er total, og hjerteinfarkt er nært forestående for mange av oss.

Nye undersøkelser viser at hjerte og karsykdommer har blitt redusert masse etter at vi fikk Covid 19. Om dette kommer av at mange ikke måtte løpe til og fra kontoret vites ikke. Eller at man skulle klare å rekke hjem fra jobb, før barnehager stengte? At man ikke skulle løpe mellom tre idretter på samme dag har kanskje hjulpet. Mange eksperter mener at hjemmekontor er en av hovedfaktorene til hvorfor hjerte og karsykdommene reduseres så kraftig om dagen. Vi stresser mindre, sitter mindre i kø, og tar mer vare på oss selv.

Jeg ser veldig mange i mitt nettverk er sprekere enn noensinne etter Covid 19. De har endelig kommet seg over dørstokken for å gå turer eller jogge. Jeg tror mange som før har vært utslitt etter en lang dag på kontoret, og ikke minst stresse seg i hjel tur- retur jobben for å rekke 15 ærender ikke sitter i samme situasjon. Når arbeidsdagen er slutt har kanskje barna bare en idrett istedenfor tre, og mor har faktisk overskudd til å ta på seg joggeskoene for å ta en tur for seg selv på asfalten.

Jeg har hørt om mange, og derav tre av mine nærmeste venninner var på randen av skilsmisse som er på en helt annen plass i dag. Det de trengte som par, var kanskje at far eller mor ikke skulle være på sosiale tilstelninger hver eneste helg, men kanskje være sammen. I en tid der mange ble låst inne i en boble og de skulle være sammen hele tiden, var det mange som husket hvorfor de en gang forelsket seg i den andre personen.

På en annen måte har ekstremt mange, inkludert meg selv mistet jobben i denne perioden. Det jeg liker å tenke i slike situasjoner, er at når en dør lukker seg, så vil det alltid åpne seg tre nye dører. De dørene er stort sett alltid bedre enn der du var. Jeg har også flere venninner og bekjente som endte opp i ett brudd i forholdet de var i. Som en venninne av meg sa senest på sist lørdag; «Jeg må si jeg fikk meg litt av ett sjokk da jeg fant ut av hvordan personlighet min kjæreste egentlig hadde når vi var låst inne bare han og jeg»

Det er ett gammelt ordtak som sier at «du kjenner ikke dine familiemedlemmer før du har gått igjennom et arveoppgjør med dem» En pandemi vil gjøre mye samme nytten etter min mening. En krise som vi har vært igjennom vil vise mange av dine personlighetssider som ikke ellers vil komme til syne. Hvor egoistisk er du? Hvor mye bryr du deg om andre? Er du villig til å risikere din egen helse for andre? Hvor samarbeidsvillig er du? Hvor flink er du til å omstille deg til nye omgivelser? Hvor mye er du villig til å gjøre for at andre skal ha det bra opp i en slik situasjon?

Man kan se det når man kommer opp i en trafikkulykke, og som jeg pleier å si når jeg har holdt store kurs innen 1. hjelp; så vet du aldri hvem du er før du står i en slik situasjon. Når du kommer til ulykkesstedet vil du se at uansett hvor godt forberedt vi er med kurs og utdannelse vil noen «fryse til» og ikke klare å gjøre noe, mens andre i en nødsituasjon vil starte å delegere og handle for å redde liv. Det samme kan vi se på de selskapene og sjefene vi har i samfunnet. Du kan se noen selskaper går ut med til sine ansatte, at de skal gjøre alt for at de ansatte skal beholde jobben. De skal heller gå i minus i tre år fremover, enn å kvitte seg med de ansatte. Andre selskaper bruker dette definitivt til å rense opp i rekkene. De følger ikke arbeidsmiljøloven på noen punkter, de permitterer ikke etter ansiennitet eller andre viktige regler. De permitterer og sier opp de ansatte etter hvem ledelsen vil bli kvitt.

Titt rundt deg, observer og register hvordan de ulike arbeidsgiverne og de rundt deg handler i disse dager. Personlig mener jeg vi kan lære vanvittig mye om selskapene og de vi har rundt oss ved å observere i disse dager. I slike tider som under en pandemi vil selskapenes og menneskenes sanne natur alltid komme til overflaten.

Observer deg selv ikke minst, for en ting er helt sikkert. Du vil kunne lære umåtelig mye om deg selv og din egen natur under denne pandemien. Liker du ikke det du ser, så er det ingen tid som er mer riktig enn nå, til å ta tak i seg selv. Vi kan ikke fikse andre, og vi kan ikke fikse de selskapene som ikke setter den ansatte i sentrum. Om du ser selskaper som kun setter selskapets overskudd i sentrum, så hold deg unna dem under neste søknadsrunde. Om du oppdager venner eller at din kjæreste er av en natur du ikke kan akseptere med ditt eget livssyn, så bør du kanskje prioritere tiden din på andre fremover. Om du har oppdaget at du selv har en personlighet du ikke selv liker, så ta tak i deg selv.

Pandemiklem fra meg

4. jun, 2020

Hei alle sammen

Nå er det lenge siden jeg har skrevet noe inn i bloggen. Siden sist har det skjedd mye i livet, og ikke minst i verden. Coronna! 

Jeg har som mange som kjenner meg jobbet som nasjonal salgssjef i ett stort internasjonalt selskap. Jeg har blant annet vært ansvarlig for hotell og horeca bransjen. Man kan raskt og enkelt si at det ikke kommer til å være noe marked å selge mot for meg iallefall det neste året. Stillingen er borte vekk og blåst vekk med resten av det markedet. Så mens resten av Norge slet med å få tiden til å komme i hop med hjemmeskole hadde jeg plutselig all verdens tid til å være lærer, mamma og ha familietid. 

Jeg må si at å kunne være hjemme med familien denne tiden, ikke måtte være sosial, kunne trene og le og lese bøker med barna var fin medisin så jeg kunne slikke sårene mine. Jeg har vært igjennom to store nedbemanninger før dette, så personlig var jeg klar for å være i denne jobben til jeg ble gråhåret. Sjebnen ville ha det annerledes:)

Jeg tenker alikevel at det totalt sett aldri er så galt at det ikke er godt for noe. Det lærte min mormor meg, og det tror jeg på. Etter denne karantenetiden har vi som familie kommet enda bedre ut av det. Jeg tror vi alle er enige om at vi digger vår lille fine familie, vi kunne sikkert vært i karantene i mange måneder til uten å ha noen utfordringer med det. Jeg har lært at forholdet til min mann er steike god magi. Om jeg noengang skal tvile på han i fremtiden, så skal jeg huske på hvordan han har vært den beste bauta i denne tiden. Jeg vil fortsette å holde på treningsgleden jeg har fått inn i livet, og jeg har kunnet studere med fullt fokus (jeg har tatt 60 studiepoeng innen ledelse på Universitetet i Tromsø dette året ved siden av jobben)

Totalt sett tror jeg oppriktig at jeg kommer til å se tilbake på koronna karantene tiden med savn resten av livet. Den lille epoken til tross for at jeg mistet jobben, så var det en liten pause fra stress, mas og jag. En liten  pause til å puste, litt som å stå midt i øyet av en orkan. En tid der vi leste masse bøker, alle i familien lærte å spille sjakk og vi har ledd sammen. 

Nå blir det spennende å se hva tiden fremover har å by på for meg, personlig jeg jeg råspent:)

17. feb, 2020

Du må ville det nok – og ta en beslutning ….

Du har sikkert hørt dem... Jeg vil så gjerne slutte å røyke, jeg vil så gjerne bli slankere...

Ikke sett deg ned å sture eller furte fordi du ikke fikk det til. Det at du ikke når målene dine, er bare nok en grunn til at du i 2020 forteller deg selv at du ikke er god nok. Vi vet at en av de tingene som skaper god selvfølelse for folk er å nå egne mål. Følelsen av å få til noe, eller følelsen av å nå det målet du setter for deg selv. Da ønsker jeg å gi deg en liten oppskrift på hvordan du skal nå de målene du faktisk setter deg.

Det er lett å komme med innvendinger, som f.eks.:

  • Det er vel egentlig ikke så viktig akkurat nå …?
  • Jeg er ikke helt opplagt i dag …
  • Dette blir for vanskelig akkurat nå …
  • Dette vil ta altfor lang tid for meg …
  • Trenger jeg virkelig dette…

Dette er motkreftene i deg som forsøker å ta over. Du må ta et valg: enten å gjøre det du har bestemt deg for (fordi det er dette du egentlig vil), eller å la være (fordi du egentlig ikke vil det nok).

Det er en del forskning på dette å nå målene sine, eller gjøre store endringer i livet ditt. Du må faktisk ville ha den endringen i livet ditt. En annen faktor er at nyere forskning viser en spennende ting på hvorfor vi klarer i visse tilfeller å holde på endringene i livet.

Vi klarer å holde på de endringene vi gjør med helse og kosthold, om det gamle alternativet er signifikant værre. Selv så sluttet jeg å røyke for ett par år siden. Jeg hadde aldri hatt spesielt lyst til å slutte, og derfor fikk jeg det heller aldri til. Det faktum at det var godt å røyke, var større enn det faktum at det var potensielt farlig.

Jeg fikk beskjed om at jeg hadde påbegynnende kols i en alder av 36. Det var heller ikke spesielt skummelt. Det var heller det øyeblikket jeg skulle gå opp Galløpiggen, og jeg lå på alle fire helt i starten av løypa. Jeg kjente på det faktum at jeg ikke klarte å puste på grunn av røyken. Det faktum at jeg hadde jogget hele ruten to ganger før, var en bekreftelse på hvor raskt jeg hadde blitt dårlig. I dette tilfellet var da alternativet med å fortsette å røyke, mye værre enn å ha en tilværelse uten den digge røyken. Med andre ord så klarte jeg å slutte.

Så når man ser på dette tenker jeg at du skal sette deg ett mål for hva du vil, eller hvor du vil i livet. Gjøre de store endringene, men ha det helt soleklart for deg hvordan alternativet, med å ikke fortsette med denne endringen kan være ett værre alternativ.

Klem fra meg